11. sep, 2015
Hvis det i sannhet skal lykkes
å føre et menneske hen til et bestemt sted,
må man først og fremst passe på å finne ham
der hvor
han er,
og begynne der.
Dette er hemmeligheten i all hjelpekunst.
Enhver der ikke kan det,
er selv i innbilning,
når han mener å kunne hjelpe andre.
For
i sannhet å kunne hjelpe en annen,
må jeg forstå mer enn han,
men dog vel først og fremst forstå det,
han forstår.
Når jeg ikke gjør det,
så
hjelper min mer-forståelse han slett ikke.
Vil jeg likevel gjøre min mer-forståelse gjeldende,
så er det fordi
jeg er forfengelig eller stolt,
så jeg i grunnen
i stede for å gagne han,
egentlig vil beundres av han.
Men all sann hjelpekunst
begynner med en ydmykelse.
Hjelperen må først ydmyke seg under den han vil
hjelpe
og derved forstå,
at det å hjelpe
ikke er å beherske,
men det å tjene
-at det å hjelpe
ikke er å være den herskesykeste,
men den tålmodigste
-at det å hjelpe er villighet til inntil videre
å finne seg i å ha urett og ikke å forstå,
det den andre forstår.